Mitt Afrika

Kenya byr på enorme variasjoner; rikdom og fattigdom, høye fjell og drømmestrender – og ikke minst et fantastisk dyreliv i Masai Mara. Det var Karen Blixens Afrika. Nå er det også mitt Afrika.

Jeepen sakner farten, og kjører forsiktig inn til kanten av grusveien før den stanser. Det er tidlig morgen i Masai Mara, Kenyas mest kjente safarilandskap og hjemsted for The Big Five – i en sann overflod av ville og vakre dyr.

Morgensolen har så vidt tatt tak, og en gyllen himmelrand varsler om nok en brennhet dag på savannen. Vår masai-sjåfør John (de bytter ut sine masai-navn i møte med turister) peker mot tre enslige akasie-trær på den enorme sletten, og hvisker:

– Løve! Det er en eldre herre, det ser du på den mørke manken...

Og ganske riktig. Vi har ikke engang vært en halvtime i hjørnet av den enorme sletten som kalles Mara Triangle (på grunn av triangel-formen) før vi støter på det første og kanskje gjeveste av dyrene som kalles The Big Five – Afrikas fem store: Løve, afrikansk savanneelefant, kafferbøffel, leopard og neshorn. Før formiddagen er omme, skal vi ha møtt fire av de fem – og løver ikke mindre enn fem ganger. For så rikt er dyrelivet i Mara Triangle at du nesten blir blasert som safariturist.

Masai Mara og Mara Triangle

Masai Mara er en nasjonalpark i Kenya som grenser til Serengeti i nabolandet Tanzania. Navnet har området fått etter masaiene, nomadefolket som holder til her i området rundt elven Mara. Fra gammelt av har Masai Mara vært en korridor mot Serengeti, hvor enorme flokker av sebraer og gnuer hvert år trekker mot bedre beite i juli og august. Fenomenet kalles ”the great migration” – den store vandringen, og er høysesong for Masai Maras safariturisme. For deg som drømmer om å se løver og leoparder jakte og oppleve det vakre og brutale i den afrikanske naturen, er juli og august tidspunktet å reise på. Det gjenspeiles selvsagt også i prisen på oppholdet.

Vi skriver november under vårt opphold, og den store vandringen er forlengst over. Det betyr imidlertid ikke at dyrene er borte, spesielt ikke om du – som vi – velger oss det nordvestlige hjørnet av nasjonalparken. Området er kjent under navnet Mara Triangle, og her er dyrelivet spesielt frodig – kanskje fordi turismen ikke er like utviklet her, men også fordi klimaendringene har gjort at stadig flere dyr nå oppholder seg permanent i området.

Mara Triangle er strengt regulert, og selv med våre lokale masai-guider tar det oss en drøy time å passere kontrollporten inn i området. Ikke fordi det er kø; vi er de eneste som skal inn. Men rangerne som styrer driften med jernhånd vil forsikre seg om at vi kjenner alle sikkerhetsforskrifter, og at alle safari-arrangørens papirer er i orden.

Sikkerhet i høysetet

Å bevege seg gjennom Masai Mara i bilene som er spesielt designet for safari, er som å kjøre gamle dagers spøkelsestog gjennom naturen – i den forstand at du hele tiden jakter på overraskelser. Og de kommer, som perler på en snor. Men der spøkelsestoget er uskyldig moro, oppdager du fort at safari bokstavelig talt er blodig alvor.

– Du må aldri, ikke under noen omstendigheter, forlate bilen! advarer John.

– Løvene kan se godmodige ut der de ligger og døser i solen. Men dette er rovdyr. Spesielt de eldre hannene er farlige, fordi de ikke lenger har kraften til å jage raske byttedyr. Derfor hender det at de angriper mennesker – vi er jo de langsomste byttedyrene av alle, og lette å ta. Og en løve som har fått smaken på menneske vil fortsette å jakte på mennesker. Derfor avliver vi straks alle løver som har gått til angrep på mennesker.

Litt senere på dagen får vi en liten forsmak på graden av alvor. Vi har stanset safaribilene for å følge to hunnløver som har spist seg mette og døsige på et bytte. I bedagelig tempo rusler den ene løven ned til vannet for å drikke. Deretter lunter den rolig videre, rett mot oss. Den passerer mellom bilene på grusveien, i samme øyeblikk som vinden griper tak i stråhatten til en av passasjerene. Hatten blåser ut på grusveien, og instinktivt vil eieren løpe ut for å plukke den opp. Men John ser faren, og stopper henne med et sterkt grep om skulderen.

– Hold deg inne i bilen! advarer han.

Løven sender et overlegent blikk mot oss i bilen, som om den var full av forakt for naturens mindre majestetiske skapninger. Den tråkker på hatten, og legger seg til å sove i grøfta to meter fra bilen.

Det er ingen tvil om hvem som er Masai Maras konge – eller dronning.

Teltliv

Masai Mara byr på en rekke muligheter for både safari og overnatting. De aller fleste turister velger seg en safaricamp, som i tillegg til kost og losji også står for aktivitetene under oppholdet.

Vår camp heter Kilima Camp, og ligger i midtsjiktet mellom topp-luksusen du for eksempel finner i Richard Bransons camp Mahali Mzuri og enklere varianter spredt rundt i Masai Mara. Her finner du også det norskeide Basecamp Explorer, som blant annet har hatt besøk av selveste Barack Obama.

Som de fleste campene i Mara er også Kilima bygget opp som en telt-camp. Det vil si at resepsjonsområdet med restaurant, bar og lobby er under fast tak, men at ”hotellrommene” rett og slett består av telt. I Kilima ligger disse på en rekke langs åskammen, med panoramautsikt over slettelandet under oss.

Mitt telt ligger aller lengst ut, noen hundre meter fra hovedbygningen. På dagtid er det en smal sak å ta seg fra resepsjonen til teltet, men etter mørkets frembrudd er det verre. Jeg rekker så vidt ut til teltet etter dagens safari, og nyter en lang dusj som skyller støvet og svetten av kroppen etter en lang dag på savannen. Men når det nærmer seg middag har mørket lagt seg som et teppe over Masai Mara. Turen fra teltet til restauranten er ikke trygg; her har både slanger og edderkopper lettere for å bevege seg mot de opptråkkede stiene. Det har også hendt at både elefanter og rovdyr har dukket opp her i mørket, og derfor er det påbudt med eskorte nattestid. Masaien som følger meg er utstyrt med pil og bue og syd, og trasker barfotet og støtt foran meg med en liten lykt. Den peker bakover mot meg, for at jeg ikke skal snuble. Selv er han venn med landskapet – også i stummende mørke.

Oppfylle drømmer

I Masai Mara er du oppe med småfuglene; soloppgangen vil du for enhver pris ikke gå glipp av, spesielt ikke med en utsikt som vår. Jeg trekker opp glidelåsen og setter meg utenfor teltet for å nyte synet: Det er ganske enkelt praktfullt! Solen kaster sine første gylne stråler på elven Mara, som slanger seg funklende gjennom slettelandskapet og etter sigende skal bety noe så uromantisk som ”tarmer” på lokalt stammespråk. Og rett skal være rett: Sett her oppe fra åskammen ser den da også ut som tarmsystemet til et menneske.

Men innvoller er ikke det første du tenker på når morgendisen letter, og du får øye på to luftballonger som langsomt driver et par hundre meter over savannen. Jeg kan bare tenke meg hvilken utsikt de har, men tiden strekker ikke til for meg denne gangen – en ballongferd får bli under neste besøk.

Alle har vi vel vår egen ”bucket list” – en liste over ting vi aldri har gjort og steder vi aldri har besøkt, men som vi drømmer om å oppleve før vi dør. For meg har det å hoppe med masaier alltid stått høyt oppe på listen, i likhet med selve besøket i Masai Mara. Og i dag skal det skje. Vi setter oss i bilene, og humper en god time langs smale jordveier innover i landskapet – opp fra slettelandet, og inn i en frodig åsside i utkanten av savannen. Til slutt åpner landskapet seg, og vi møtes av en gruppe på 15-20 masaier. Alle menn, og alle kledt i rødt.

– Alle masai-menn er kledt i rødt, forklarer Jacob Leteipa, 28-åringen som er eslet til å ta over rollen som høvding i den lokale landsbyen Engang Esoiti (som betyr hardt fjell) når dagens tilårskomne høvding i en ikke så alt for fjern fremtid går inn i solnedgangen.

– Rødfargen er vårt pass. Vi er et nomadefolk, og med de røde klærne kan vi krysse grensen til Tanzania uten pass. Men det røde tjener også en annen hensikt. Når vi gjeter sauene og kuene våre, kjenner løvene igjen rødfargen. De vet at de rødkledte er farlige, og angriper oss ikke.

Hoppe med masaier

I kraft av sin posisjon som påtroppende landsbyhøvding er Jacob én av fire nøkkelpersoner i masai-samfunnet.

– De tre andre medisinmannen, jordmoren og smeden. Medisinmannen kjenner alle legende urter og tar seg av de syke. Jordmoren hjelper nytt liv til verden, og smeden lager spyd, piler og kniver. Disse kunnskapene er livsviktige for vår eksistens her, forteller han.

At det er langt til nærmeste tannlege blir raskt åpenbart; her mangler de fleste – også de ganske unge – opptil flere tenner. Kostholdet er det derimot nok av kraft i.

– Hver morgen drikker vi blod. Det gjør oss godt, sammen med melk og kjøtt, mener Jacob.

Alt sammen får de fra de livsviktige kuene, som danner grunnlaget for både kosthold og status: Jo flere kuer du har, desto viktigere er du. En mann uten kuer er nærmest som en evnukk å regne – antall koner er nøye tilpasset det antallet kuer du eier. Selv har Jacob tre koner. En viktig mann med mange kuer i Engang Esoiti, altså.

Et annet viktig tegn på manndom blant masaiene, er det å kunne hoppe høyt. Ikke med tilløp, som konkurrerende høydehoppere. Nei, en masai skal sprette i været fra stillestående. Jacob samler landsbyens menn, og drar i gang den suggererende sangen som går hånd i hånd med dansen – og hoppingen. Én etter én går mennene ut av rekken, trekker spydet og begge armer inn til kroppen, tar sats – og hopper.

– Kom igjen, vinker Jacob, og inviterer meg inn i rekken av hoppende masaier.

Jeg er ikke vanskelig å be. Med en rød kappe over skulderen og et slags rituelt våpen i neven tar jeg sats, mens masaiene messer i en bjeffende rytme og egger meg til dyst.

– Check! tenker jeg, og setter et mentalt merke i min bucket list.

Og så hopper jeg.

Mot nye tider

For å si det forsiktig, imponerer jeg ingen med mitt masai-hopp. Men masaiene er vennlige, og gratulerer meg med å ha nådd nye høyder – omtrent halvparten så høyt over bakken som de yngste av ungguttene i rekken.

Etter mennenes fremvisning av hoppende manndom, er det kvinnenes tur. De venter inne i den lille landsbyen, som består av en håndfull jordhytter med halmtak. Her er klesdrakten langt mer fargerik enn kun det røde, og ledsaget av vakre perlesmykker som produseres i landsbyen. Til ære for oss fremfører de en tradisjonell dans, igjen akkompagnert av vakker sang.

Gjestfriheten er påtagelig, og masaiene lar oss slippe tett på. De er slett ikke ukjente med turister, og vi er nok på ingen måte de første som besøker Engang Esoiti. Og selv om det lille masai-samfunnet i høyeste grad opprettholder sin enkle og tradisjonelle livsstil, får de fleste av barna nå skolegang. Likevel føles oppholdet fullstendig genuint, ikke minst fordi masaiene virker nærmest totalt uberørt av påvirkninger utenfra.

Men noen sprekker i det tradisjonelle finnes det nok likevel. Jeg slår av en prat med en av ungdommene, Kiswaa Danson, som fremdeles er skoleelev. Han har ingen planer om å forlate det tradisjonelle masai-samfunnet etter endt skolegang, men at ting er i endring går likevel tydelig frem når jeg spør hvor mange koner den unge mannen har:

– Mister Tom: Many wife – many trouble! slår han fast, med ungdommens skolerte klarsyn.

Vi finner hverandre der, Kiswaa og jeg, i en dyp og inderlig forståelse av livets likevekt.