Ompa!

Jeg føler meg som statist i en tysk mykpornofilm fra 1974: ”Heidi macht die Jungen in Lederhosen”. Men neida, den støyende hornmusikken til tross: Dette er ikke porno. Det er ikke engang mykt. Det er bare hele Bayern som er samlet til Oktoberfest i München...

Herrene i snurrige hagegnom-hatter med fjær og kortbukser i lær med matchende bukseseler har maltraktert messingblåserne i halvannen time i strekk. Her blåser man i andante og kryss for B: Det går i ompa! Det holder lenge, det. Og den som har størst snurrebart, er sjef.

Jeg befinner meg i et bayersk inferno av lyd, lukt – og fukt. Sammen med noen tusen andre øldrikkende tyskere har jeg forvillet meg inn i Hippodrom, det største av ølteltene i Münchens berømte Oktoberfest. Lurer du på nøyaktig hvor det ligger, skal du vite at det er plassert midt mellom ”Schnitzelkönig” og ”Wurstmeister”, midt i hjertet av München.

– Ompa!

Øl er best i mengder

Pussig nok har jeg nøyaktig samme plassering selv, inne i teltet – eller i alle fall føles det slik. Her er det så trangt at du har naboens pølsevalker inn i ribbeina og schnitzelånden som en frisk bris aktenom tvers. Øllet flyter – ikke i halvlitersglass som hjemme i det litt mer karrige Norge, men i seidler, Stiefeln og annet som rommer treganger’n eller mer: Øl er best i mengder.

En Heidi med lysegule fletter og puppene raust heist opp og frem og mer enn halvveis ut dukker frem fra trengselen og bort til langbordet vårt. Ut av stakken henter hun et alkometer, slik at vi arme syndere kan få målt hvor fulle og gale vi er. Min bordnabo er tilsynelatende utstyrt med en god sopran, etter lungekapasiteten å dømme. Hun setter fra seg seidelen med et dunk i bordplaten, og blåser alt hun makter. Alkotesten slår ut med en promille på åtte, og alle rundt bordet brøler fornøyd. Den døddrukne blir tildelt et vakkert, men klissvått diplom som hun kan ta med seg hjem til sin Jodelhübel og henge på veggen slik at hun i alle fall har ett klart minne fra Oktoberfest i München.

– Ompa!

Ompa-orkesteret har vært på do, uten at noen har merket det i støyen og kaoset som råder. Nå er de tilbake med ny kraft i lunger og lepper, og gir seg i kast med den samme låten som tidligere. Herrene i teltet har konsumert så mye øl at de synes det er på tide at alle damene får se hvor fine de er i sine lederhosen, så de stiller seg like godt opp på bordene for å drikke mere øl. Og visst er de vel flotte! Men rett skal være rett: De er ikke på langt nær så flotte som damene, som uten unntak strutter frodig ut av sine vakre, utringede bluser mens de kjemper en forgjeves kamp for å holde snurrebartene ute av utringningene.

– Ompa!

Schweinehaxe und Sauerkraut

Det skråles og blåses, skåles og flåses. Og det spises. Gud bevare meg vel som det spises! Det går i Schweinehaxe og Sauerkraut, selvsagt – svineknoke og surkål. Men knoken er langt mer svinete enn hjemme, og surkålen veldig mye surere. Og fremfor alt er det mye mer av alt, pyntet med et garnityr av pølser.

På balkongen går det tydeligvis mot siste ompa, for hornorkesteret spiller den samme sangen for fjortende gang – men med ekstra fynd og klem. Og ganske riktig: Med et feiende OMPA! er de ferdige, og det er visst plutselig vi også. Ut fra trengselen dukker det opp en rekke lederhosen med navneskilt, og samtlige tusenvis blir hjulpet på beina og geleidet i retning av utgangen. Alle mister hverandre i prosessen, og den neste halvtimen går med til å prøve å finne hverandre igjen på utsiden.

Mitt selskap vil kjøre hestedrosje, uvisst av hvilken grunn. Jeg finner idéen lite forenlig med å ha gulpet i seg fem liter øl på to timer, med de følger denslags gjerne får. Og ganske riktig. Etter to svinger og en langside bak den tyske arbeidsgampen krever naturen sitt. Til alt hell stopper vi utenfor en av Münchens mest berømte bygninger, nemlig selveste...

Hofbräuhaus

Jepp, folkens – dette er selveste helligdommen for den øldrikkende Bayerknabe: Hofbräuhaus... Her har Bayerns blomster drukket sine Stiefeln i uminnelige tider, og u-minnene sitter bokstavelig talt i det gule og innrøykte tapetet.

Det sitter andre u-minner i veggene her også, men det snakkes det ikke så høyt om mens lyset er på. Hofbräuhaus var nemlig Hitlers hovedkvarter i München, dengang han startet klatringen mot toppen av det Tredje Riket. I dag er stemningen langt mer gemyttlig, noe jeg for øvrig mistenker at den er til stadighet i dette lokalet. Folk sitter vaglet langs langbordene i sine lederhosen og utringede bluser og drikker... ja, nettopp: Øl. Og oppe på et lite podium midt i lokalet sitter et timanns hornorkester og spiller... ja, nettopp:

– Ompa!

Selvsagt kan vi ikke besøke Hofbräuhaus uten å unne oss en liter øl eller tre, så vi presser oss ned på en langbenk i spytteavstand fra hornorkesteret. Når jeg oppdager at de spiller den samme melodien her også – og bare den – går det opp for meg at én dag er nok. Oktoberfest er forferdelig moro, ispedd en god porsjon bare forferdelig. Jeg reiser meg og vakler ut i oktobernatten. Bak meg høres ompa!

Ompa til du dør...