San Blas – nærmere paradiset

Det er ikke langt fra Panama City til jungelen. En halvtime med firehjulstrekker nordøstover fører oss inn i regnskogen, hvor alle kjører på eget ansvar. Turen er på ingen måter enkel, men belønningen som venter i San Blas overgår alle forventninger. Kan dette rett og slett være selve Paradiset?

Jeg stusset litt da mitt lokale vertskap leide inn en firehjulstrekker med sjåfør for anledningen. Jeg er da nordmann, og er godt vant med

dårlige veier...

Noen timer senere befinner vi oss dypt inne i regnskogen, midt mellom Stillehavet og det Karibiske Hav. Vi har krabbet oss oppover fjellsider

på en vei som er en blanding av sand og søle, og slingret oss nedover stupbratte sølesklier med hjertet i halsen. Rundt oss står urskogen tett som en vegg, og over det fuktige landskapet driver tåken. Flere ganger underveis har vi passert bilvrak – som oftest turister som trodde de skulle fikse kjøreturen selv, men som tragisk nok aldri kom seg ut av jungelen igjen. Aldri har jeg vært så glad for å ha en kjentmann bak rattet!

Dette er hovedveien mellom Panama City og San Blas – en ferdselsåre som knapt nok fortjener betegnelsen vei. Det sier det meste om hva som fremdeles gjenstår av arbeid med infrastrukturen i Panama. Samtidig er turen en opplevelse som trolig ikke tilbys i alt for mange år fremover; landet er i rivende utvikling og investeringslysten er stor. Om få år finner vi trolig en tofelts motorvei her. Så jeg spenner meg fast, og nyter jungelens berg- og dalbane som den opplevelsen den vitterlig er.

San Blas

Opplevelsen til tross er det en lettelse å komme frem til San Blas etter to og en halv times ferd gjennom regnskogen. San Blas er indianernes territorie. Her har de sine bosetninger langs kysten, og ikke minst på øyene i bukten utenfor.

Det er øyene i San Blas som er turens mål. Indianerne lever (blant annet) av øyturisme i beskjedent omfang, og jeg ønskes hjertelig velkommen av en knøttliten kanoskipper i rød skyggelue. I motsetning til alle kanoene rundt oss som er opptatt med fiske, er vår kano utstyrt med påhengsmotor. Derfor tar det oss bare en snau halvtime å komme frem til indianerlandsbyen på den nærmeste øya.

Landsbyen er fullstendig autentisk; her lever indianerne sine liv som de har gjort i hundrevis av år, og de aller færreste ser ut til å være involvert i turistnæringen. Alle bygninger er i bambus med tak av palmeblader – selv det stedlige hotellet. Som nok ikke hadde oppnådd så mange stjerner i klassifisering, men som tar det igjen tifold i sjarmen. Jeg har ikke vært på så mange andre hoteller rundt om i verden der det sitter en papegøye i vinduskarmen og apene svinger seg i takbjelkene.

Isla Iguana

Den i programmet innbakte ”vestlige” frokosten ligger også et stykke unna stjerneklassifisering, men beveger seg til gjengjeld raskt gjennom kroppen. Det fører meg i all hast til hotellets toalett, for øvrig det eneste i landsbyen med innlagt vann. At vannforsyningen er fraværende under mitt besøk er en helt annen sak, og forstyrrer ikke et øyeblikk mine forventninger til det som skal komme.

Skipperen kaster loss, og kanoen setter kurs for havet. Snart passerer vi en rekke små øyer som alle har det til felles at de er dekket av kritthvit sand, og er krydret med palmer som henger ut over det krystallklare, blågrønne vannet. Hist og her er det oppført enkle palmehytter, men ellers er vi en hel livsstil unna pølseboder og gatekjøkken. Vi gjør landhugg på Isla Iguana. Var det her Pippi Langstrømpes pappa var høvding, mon tro? Dette er i alle fall sikkert: Nærmere Paradiset har jeg aldri vært!

Isla Iguana og de andre hundremetersøyene i San Blas blåser etablerte perler som Phi-Phi Island og St. Thomas av banen, spør du meg. For ved siden av å være overjordisk vakre byr disse øyene også på en nærmest total sjelefred. Her finner du ytterst få turister, og bortsett fra en og annen bambushytte ikke en eneste menneskeskapt bygning. Indianerne kommer padlende i sine kanoer og tilbyr sprellende fersk hummer, som du langsomt kan riste over glørne mens solen går ned som en ildkule i havet.

Trenger jeg egentlig å si noe mer?