Sluseslasker på Canal du Midi

Erik og jeg foretrekker sakte fart, aller helst i kombinasjon med et glass iskald rosé i vakre omgivelser. Vi fant alt sammen i og utenfor vår kanalbåt på Canal du Midi.

Min venn Erik står litt tafatt i den første slusen med en taustump i hånden, usikker på hva han skal gjøre med sin ende av tauet. Den andre enden av tauet er festet til baugen av båten. Det er min ende, her jeg troner i kapteinstolen – klar til å brøle ramsalte ordre etter å ha skrytt på meg maritime ferdigheter som i beste fall er rammet av alle foreldelsesfrister: Det er 44 år siden jeg tok båtførerbeviset på ungdomsskolen.

Erik er en jævel på å mikse himmelske coctails, og kan absolutt alt om komplimentære farger i et til enhver tid riktig antrekk for anledningen – også om den skulle være både fransk og maritim. Ombord i vår 47 fots innleide kanalbåt fra selskapet Le Boat er han imidlertid et fullstendig ubeskrevet maritimt blad. For å si det enkelt: Erik har ikke engang hørt om noe så avansert som et dobbelt halvstikk. Følgelig blir første fortøyning i første sluse utført med en sløyfe.

Noen brøler på fransk, og peker på tauet som glir ut i slusen. To sluseslasker på Canal du Midi har begått sin første bommert. Det skal ikke bli den siste.

Enkelt å navigere

Men det geniale med å leie en kanalbåt på Canal du Midi i Syd-Frankrike, er at du nesten kan gjøre så mange feil du bare vil – og likevel klare deg aldeles brillefint på kanalen. Her kreves det ingen forhåndskunnskap om navigering eller håndtering av større båter: En halvtimes opplæring før avgang er alt som kreves. Båtene har en toppfart på seks-syv kilometer i timen, og er godt polstret mot eventuelle sammenstøt med andre båter – eller slusevegger. Utleier blir med deg gjennom den første slusen, og deretter er man overlatt til seg selv, småfuglene, landskapet og det obligatoriske glasset med rosé.

– Dette er livet! jubler Erik.

Vi sitter på kanalbåtens flybridge, og glir sakte gjennom det uendelig vakre sydfranske landskapet. Båten leide vi ut fra Narbonne, og skal etter noen dagers bedagelig seilas avleveres fire mil videre innover langs kanalen. Det er ingenting som haster, annet enn å få trukket opp den første flasken med nedkjølt rosé.

Iblant passerer vi møtende kanalbåter, og felles for dem alle er det gode livet på flybridgene: Vi passerer ikke en eneste båt der passasjerene ikke nyter et glass rosé i solskinnet. Og passasjerene er gjerne voksne vennepar, fra fire til seks personer – eller også en familie, eller rett og slett en vennegjeng. Vi skåler og hilser, og lar humla suse.

Etter noen timers seilas den aller første dagen på kanalen, suser humla så til de grader at vi overser det absolutt eneste merket vi hadde å forholde oss til med hensyn til veivalg. Vi registrerer at vi har tatt en litt pussig retning (vi har verken kompass eller GPS), og når vi plutselig går på grunn et par ganger synes vi jo det er litt rart i en kanal som skal være dyp nok overalt. Men fremdeles ser vi ingen grunn til bekymring ombord, og fortsetter å synge franske sanger fra en svunnen tid; landskapet inviterer liksom til det.

Så kommer vi til et veiskille: Kanalen deler seg i to. Vi er ikke i stand til å finne dette på kartet, men kartet har vi ærlig talt ikke sett på siden vi la fra kai i Narbonne. For hvem klarer vel å bomme på veien i en kanal?

Kanskje ikke fullt så enkelt å navigere likevel

Vel, svaret viser seg snart: Det klarer vi. Med glans. Ved hjelp av den underkjente navigasjonsmetoden stein, saks, papir velger vi det venstre løpet (”rive gauche”, sier Erik, som har vært flest ganger av oss i Paris) og kjører båten på grunn. Der står vi bom fast, og panikken begynner å bre seg ombord. Har vi nok rosévin til å tåle en overnatting på grunna, langt fra folk? Og hvilket antrekk skal Erik velge til aftens, når det ikke finnes noen tilskuere? Det viser seg nemlig (vi gransker kartet med fornyet motivasjon) at vi har forlatt kanalen ved den absolutt eneste muligheten for å gjøre feil, og kjørt oss et stykke oppover i en elv. Sjansen for at noen andre kanalfarere skal være like snøblinde og sløve som to blodferske sluseslasker fra Norge, er lik null.

Så er det at kapteinen forsvarer sitt båtførerbevis fra 1972, for etter en times intens jokking med gass-spaken og baugpropellen glir båten plutselig av grunna og ut i fritt vann. Lett rystet, men fremdeles ved godt mot setter vi kursen tilbake mot Canal du Midi.

Sluser. Og flere sluser...

Det er gøy å passere sluser, særlig etter hvert som vi virkelig begynner å få teken på dem. Erik spretter ut av båten og opp på slusekanten som den erfarne sluseslasken han har blitt, og trykker på alle de riktige knappene som åpner eller lukker slusen. Fortøyningstauet fester han belevent i et stikk som ligger et sted mellom helt og halvt, og som ofte holder hele slusen gjennom.

Litt i overkant mye av det gode blir det når vi skal passere hele sju sluser i slengen i ”trappen” opp fra Sallèles-de-Aude til Port-la-Robine, og vi gir oss for dagen en snau halvtime etter at den siste av de sju er passert. Men for et sted å fortøye: Landsbyen Le Somail er som hentet ut av en reklamebrosjyre for den vakre franske landsbygda. Vi forlater båten, rusler over den gamle steinbrua over kanalen og velger oss et bord under vinrankene på den pittoreske restauranten Le Comptoir Nature. Solen går ned, og månen kaster sitt sølvskimmer over Canal du Midi mens vi nyter vår rosé i påvente av middagen: Coq au vin, slik bare franskmenn kan tilberede den.

Fullbefarne sluseslasker

Livet på Canal du Midi er et eventyr i slow motion. En fartsglad 18-åring ville tatt sin død av båtens toppfart, men hvem har vel dårlig tid når landskapet rundt består av vinranker, vakre vinslott og pittoreske landsbyer? Ikke Erik og jeg, i alle fall. Men om farten er langsom, fyker dagene av sted alt for fort. Før vi vet ordet av det når vi vårt avtalte endepunkt, klare for vår siste natt i båten.

Vi er fullbefarne sluseslasker nå, Erik og jeg. Og over den siste flasken rosévin servert på en smårutete duk i lunt lyktelys, legger vi planer for nye tokter. For livet på kanalen ikke bare frister til gjentagelse – det krever gjentagelse! Neste gang tar vi med våre koner, og kanskje et vennepar til: Båten huser fint seks personer, alle med hver sin lugar med eget bad.

Og som fullbefarne sluseslasker har vi vokst oss både høye og mørke underveis (Erik har til og med anlagt et kledelig skjegg): Vi føler oss som konger av kanalen.

– Mon Dieu! sier Erik med ettertrykk.

Det har han helt rett i.

5 tips for sluseslasker

1. Vær ikke redd for å legge avsted med en båt som er større enn du er vant til å håndtere. De godt polstrede båtene går svært sakte, kanalen er trang og svært enkel å navigere i – selv for deg som ikke har noen erfaring med båter. En halvtimes opplæring er alt du trenger før du kaster loss.

2. Hold et øye med kartene underveis. Navigeringen er så enkel at det aldri er noe problem å finne veien – med mindre du (som oss) er mer opptatt av å synge gamle franske sanger i et veikryss enn å følge med på kartet...

3. Lær deg dobbelt halvstikk! Som sluseslask er det ditt ansvar å fortøye båten i slusekanten under forsering av slusene. Et dobbelt halvstikk gjør susen overalt. Vær ellers oppmerksom på at alle slusene stenger klokken 19 hver kveld, og holder stengt en time midt på dagen.

4. Lytt til erfarne folk! De beste restaurantene i de små landsbyene ligger ofte litt vekk fra kanalen. Få med deg tipsene fra utleieren – det gjorde vi, og hadde stort utbytte av nettopp de gode restaurant-tipsene.

5. Ha med nok rosévin – og sykler! De små landsbyene er så pittoreske at det nesten gjør vondt, men åpne butikker er det langt mellom midt på dagen – eller i det hele tatt, for den saks skyld. Noen ganger måtte vi gå flere kilometer etter en matvarebutikk, men hva gjør man vel ikke for en god rosévin... Et smart tips er å leie sykler med på båten.

Erik og jeg ordnet turen gjennom den fantastiske Tove Voss i Vista Travel, som på forbilledlig måte hjalp oss på riktig vei.