En unnskyldning for et møte

Da jeg leste Gert Nygårdshaugs roman Mengele Zoo, måtte jeg bare møte mannen som hadde skrevet tidenes beste norske roman. Så jeg fant på en reiserelatert unnskyldning...

Jeg innrømmer (litt beskjemmet) at jeg ble ukledelig stolt da Gert Nygårdshaug brukte bildet jeg tok av ham i skrivestuen/biblioteket hjemme i Lier som profilbilde på Facebook-siden sin...

Min reiserelaterte unnskyldning for å treffe (selveste) Gert, var at han skulle være med som guide for en tur til Amazonas i regi av Hvitserk. Unnskyldningen var syltynn, men her satt jeg da likevel – i skriverstuen til min store litterære helt. Og penset samtalen rett inn på Mengele Zoo – det første bindet i Mino-trilogien, som Dagbladet og NRK i fellesskap kåret til Norges beste roman gjennom tidene.

– Min første reise til Amazonas fant sted i 1987, begynte Gert Nygårdshaug.

– Det var avisen Klassekampen som sendte meg dit, for å intervjue enken etter miljøforkjemperen Chico Mendez. Han var blitt myrdet, angivelig etter ordre fra "Hamburgermafiaen" som raserte store deler av regnskogen for å ale opp sitt hamburgerkveg.

Reisen gikk ikke helt etter planen. Den begynte lovende nok: Gert fløy inn over store deler av Amazonas, og endte opp i Rio Branco – hovedstaden Acre-provinsen, hvor han hadde fått tips om at enken kanskje kunne befinne seg.

– Rio Branco så ut som en gammel western-by, med plankefortau, søle i gatene og en god del forsofne typer. Men hvor skulle jeg begynne å lete? Der har jeg et lurt triks som jeg ofte benytter meg av: Jeg så meg ut en bar, satte meg ved bardisken og spurte bartenderen om han visste hvor enken befant seg – barkeepere vet jo bestandig det meste, ikke sant? Uten et ord forsvant han inn på bakrommet og ble veldig lenge borte. Grønn som jeg var tenkte jeg at han kanskje skulle sjekke telefonkatalogen eller noe sånt. Omsider kom han tilbake, fremdeles uten å si et ord. Ikke lenge etterpå kom det to velvoksne menn inn i baren, satte seg på hver sin side av meg – og la to store revolvere på bardisken mens de skulte på meg. Da skjønte jeg det var på tide å trekke seg rolig ut av baren...

Mengele Zoo blir født

Gert Nygårdshaug fant aldri enken etter Chico Mendez; hun befant seg da også visstnok i en helt annen del av Amazonas på det tidspunktet. Derimot fant han et område og et miljø som fascinerte ham så til de grader at han bestemte seg for å bli en stund i Amazonas. I to måneder reiste han rundt for egne penger, og opplevde mye fantastisk – og mye fryktelig.

– Jeg tenkte at "dette må jeg lage en bok av!", fortalte han.

Og det gjorde han. Boka heter Mengele Zoo, og handler om indianergutten Mino som ser hele sin famile og stamme bli utryddet av leiesoldater for et stort, multinasjonalt selskap som brutalt utvinner regnskogens ressurser – og som fjerner alle hindringer i sin hensynsløse grådighet.

Det er ikke vanskelig å se inspirasjonen fra Gerts egne erfaringer i Amazonas. "Sommerfuglgutten" Mino, den eneste overlevende, flykter gjennom regnskogen mot havet. Når han omsider kommer frem – smartere, tøffere, sintere og eldre – har han ett mål for øyet: Å stoppe den vettløse ødeleggelsen av kloden. Mino tar til motmæle, og blir verdens mest ettersøkte miljøterrorist.

Mengele Zoo gjør noe med deg. Mange starter på boken med et nullstilt forhold til miljøtrusselen, og ender opp med en helt ny bevissthet. Som bare vokser seg sterkere når de går løs på bind to og tre i trilogien; Himmelblomsttreets muligheter og Afrodites basseng.

Selv fremstår Gert Nygårdshaug gjennom sitt forfatterskap også som "miljøterrorist". Men der Mino bruker våpen, bruker forfatteren pennen. Som tross alt er vel så effektiv – vil jeg i alle fall ønske å tro.

Gert Nygårdshaug har vært i Amazonas mange ganger – første gang på reportasjereise for Klassekampen. Dengang var han utsendt for å intervjue enken etter miljøforkjemperen Chico Mendez, som ble myrdet – angivelig etter ordre fra "Hamburgermafiaen" som var ansvarlig for sterk nedhogst i store områder av regnskogen. Gert traff aldri enken, men endte opp med en to måneders rundreise i Amazonas for egne penger. Nytteløs var turen likevel ikke; opplevelsen satte sine spor. – Dette må jeg skrive en bok om, tenkte Gert. Og det gjorde han. Boken heter Mengele Zoo... (Privat foto)

Reiselyst

Gert Nygårdshaug er født på en gård på Tynset, og fikk naturinteressen inn med morsmelken. I tillegg leste han alt han kom over av reiseskildringer og spennende opplevelser fra oppdagelsesreisende i blant annet Amazonas.

– Og så er jeg genuint nysgjerrig. Klart dette ga seg utslag i en ganske velutviklet reiselyst. Men anledningen til å besøke Amazonas bød seg altså ikke før med reportasjereisen i 1987. Siden har jeg imidlertid vært tilbake ved flere anledninger; Mellom- og Sør-Amerika generelt og Amazonas spesielt... Det er så mye som trekker meg dit!

Han trekkes da også lett ut av landet, Gert Nygårdshaug. Om du ser hans litteratur under ett, oppdager du raskt at de fleste av hans romankarakterer i store deler av handlingen befinner seg utenfor Norges grenser. Ante jeg en underliggende trend her?

Nygårdshaug smilte lurt:

– Vel, jeg må innrømme at da jeg begynte å skrive på krimserien om Skarphedin Olsen og hans gourmetkokk-nevø Fredric Drum, hadde jeg noen tanker i bakhodet... "Hvor kunne jeg tenke meg å dra selv?" For jeg må jo gjøre research til bøkene...

At Fredric Drum for eksempel blir nødt til å reise til Yucatan-halvøya i Mexico for å løse mysterier, er derfor ingen tilfeldighet. Gert Nygårdshaug er svært interessert i Maya-kulturen, som han ved flere anledninger kommer tilbake til i sine bøker. Senest i romanen Chimera, selv om det meste av handlingen her er lagt til Kongo.

Kunsten å forlise

Men Gert Nygårdshaugs horisont stopper ikke verken i Afrika eller Sør-Amerika. For ikke lenge siden kom han hjem fra øya Belique, som tilhører Grenadinene i Karibien, hvor han besøkte sin venn Peter – "Sjørøveren". Gert og Peter jobbet i sin tid sammen som snekkere, begge for å finansiere sine drømmer: Gert ville bli forfatter, Peter ville bygge sin egen båt og legge ut på jordomseiling.

Begge to nådde sine mål. I alle fall delvis, for Peters vedkommende. Han kom så langt som til Karibien i sin skøyte før han gikk på et rev og sank. Båten ble berget i land på øya Bequia, hvor Peter og hans kone likte seg så godt at de like gjerne slo seg ned. Kona er død nå, men Peter bor fremdeles på sin paradisøy. Hvor han altså stadig får besøk av sin forfattervenn. Og så godt trives også Gert på øya at han har kjøpt seg inn i eiendommen og med egne never bygget sin egen hytte – spøkefullt kalt "Twin Towers" – på tomten.

Et av de to gamle vennenes samvær på Bequia gjennom tre måneder gikk med til å produsere boken om Peters eventyrlige liv: Kunsten å forlise kom ut for noen år siden, på Cappelen Damm.

Kjemper for regnskogen

– Det er så utrolig viktig å kjempe for bevare regnskogen i Amazonas, sa Nygårdshaug på slutten av en lang dag i skriverstuen i huset på Lier.

– Det dreier seg om verdens viktigste biotop, det er jo der de fleste av jordas arter er! Tenk bare på alle de artene som kan komme menneskeheten til nytte – innen medisin, ernæring og mye annet. Vi kan ikke sitte stille og se på at dette blir ødelagt.

Og stille sitter altså ikke aktivisten fra Lier. Den ivrige sommerfuglsamleren (som sin romanfigur Mino i Mengele Zoo) stortrives med å holde foredrag om regnskogen for skoleklasser, og starter gjerne med sommerfuglene – som han også gjør i sin prisbelønte bok.

– Det er et privilegium å få kunne møte de unge, fortelle dem litt om viktigheten av Amazonas, avsluttet han.

For meg var det privilegium å møte min litterære helt. Om jeg seilte under falsk flagg for å møte ham? Nja, ikke helt – det ble faktisk en artikkel i REIS ut av det. Såvidt...