Thailand utenfor allfarvei

Khanom og Khao Sok ligger utenfor det normale turisttråkket i Thailand. Kombinasjonen av strandliv og jungel er ny, spennende – og kanskje mer tilgjengelig enn du skulle tro.

Jeg har vært i Thailand før, mange ganger. Jeg har saumfart kyststripen mellom Kambodsja og Bangkok, spilt golf mellom Cha-Am og Hua Hin, vært på badeferie på Koh Samui og utforsket den spennende øyverdenen mellom Phuket og Krabi. Men når jeg nå flyr lavpris en time sydover innenlands fra Bangkok til Khanom, havner jeg langt utenfor min vanlige allfarvei. Og i alle fall utenfor det vanlige turisttråkket i Thailand.

Onkel Daend og Buddhas finger

Jeg befinner meg helt nord i provinsen Nakorn Si Thammarat. Mot nord langs kysten ligger Koh Samui, mot sydvest – gjennom jungelen – ligger Phuket og Krabi. Nettopp jungelen er et mål for turen, men ikke før vi har sett oss om i Khanom. Og slett ikke før vi har nydt litt strandliv og en god porsjon pampering, slik du bare kan oppleve den i Thailand.

Thailand er buddhistisk, og templer og munker er nærværende og synlige i alle provinser og byer. Selvsagt har også Khanom sine templer, og viktigst av disse er Wat Phra Mahathat Woramahawihan med sin 56 meter høye pagode – dekket av rent gull. Mitt følge av vestlige materialister (meg selv medregnet) lar oss blende av gullet, men blir raskt satt på plass:

– Den viktigste skatten ser dere ikke herfra, sier "Onkel" Daend. Han er vår guide på turen, og skal ganske snart vise seg å være noe langt mer. Men foreløpig, altså – tempelets mest verdifulle skatt?

– Buddhas finger, forklarer Onkel Daend, – befinner seg bak gullet, murt inne i pagoden. Dette er et av de helligste stedene i Thailand. Gullet sier ingenting om verdien, men om vår respekt for Buddha og hans lære.

Skamfulle bøyer vi hodet og tar av oss skoene. Går inn i tempelet, og finner et knippe thaier i konsentrert bønn foran flere statuer av Buddha. Mellom de sammenførte håndflatene holder de gule blomster. Luften er fyllt med velduftende røkelse. Det er helt stille.

Fra tempelet fører en trapp opp mot lyset, bokstavelig talt. Og på toppen av trappen synes omrisset av pagoden. Om du hadde villet, kunne du ikke unngått å klatre opp: Lyset formelig roper på deg. Og der oppe ville du funnet en jevn strøm av thaier, i stille prosesjon rundt pagoden. Også disse er i dyp bønn, mens de bærer på orange stoffremser.

– De finner roen her, sier Onkel Daend.

– Vi lar dem være i fred.

Onkel Daend, vår åndelige (og fysiske) veiviser Khanom. Verden trenger flere som ham.

Skyggeteater

Det har kun tatt oss en time å komme inn i vanen med å lytte til Onkel Daend – betingelsesløst. Så vi forlater pagoden og tempelet, tar på oss skoene igjen og lar oss frakte videre til neste attraksjon i Khanom: Skyggeteateret.

Etter gud kommer mammon, også her i det buddhistiske Thailand. Og en folkeforlystelse er å bivåne gamle thai-sagn og historier, fremstilt med håndlagde dukker som gjennomlyses bakfra gjennom et lerret ut mot salen. Jeg går glipp av de finere detaljer i historien (den er på støyende thai), som etter alt å dømme handler om en prins som overvinner sin utkårede prinsesses infame påfunn – et slags thai-svar på Askeladden. Men jeg kan ikke la være å beundre det fantastiske håndtverket i skyggedukkene.

Khanom byr på den sjeldne sjarm at man er ganske uvant med vestlig turisme. Thaiene selv drar gjerne hit, men slett ikke i samme omfang som til Phuket, Pattaya eller Hua Hin. Det medfører at ingen av de viktigste attraksjonene her er menneskeskapt: Det naturen har å by på, er mer eller mindre hva du får se om du legger ut på utflukt.

Onkel Daend har invitert på båttur. Vi legger fra kai i fiskebåthavnen, i en båt som er nesten like slitt, rusten og skrøpelig som resten av fiskebåtflåten rundt oss. For den bortskjemte turist vil harde trebrisker og fravær av luksus fremstå som et mareritt til sjøs. For deg som søker de genuine opplevelsene i en ny kultur, er det et privilegie å få oppleve et område som Khanom før masseturismen uunngålig tar over etter hvert.

Skyggeteater – for meget spesielt interesserte...

Onkel Daends planteskole

Vi tøffer avgårde i dorgefart langs den uberørte kysten. Underveis passerer vi den ene paradisstranden etter den andre, og ikke et menneske er å se. Vi graver forventningsfullt i sekken etter badetøyet, men Onkel Daend har andre planer: Vi skal plante mangrovetrær! Onkel Daend forklarer:

– Fiskerne her drar nettene sine helt inne ved land enkelte steder, og det går ut over mangroveskogen. Røttene ligger under vann, og er ynglested for flere fiskearter. Når mangroven gradvis forsvinner på grunn av fiskernes uforstand, ødelegges det delikate økosystemet.

Onkel Daend (alle kaller ham bare det, og vi skjønner hvorfor) er Khanoms samvittighet. Han foreleser i økologi og miljøvern på universitetet, og kalles også "professoren" – selv om han faktisk ikke innehar en slik tittel. Jobben som turistguide tar han av én grunn alene: Å fortelle turistene om behovet for å ta vare på naturen i et område som etter alle solemerker står foran en betydelig turistifisering i årene som kommer. Så her står vi, da. Med vann til knes, mens vi presser mangroveskudd ned i den leirete bunnen.

Munken som fant vann

Mangroven er plantet. Økosystemet har fått sitt ørlille tilskudd med norsk hjelp, og vi passerer stadig de vakre og urørte strendene. Var det kanskje mulig at Onkel Daend så nytteverdien av et bad etter hvert?

Men, nei. Onkel Daend er en mann av holistisk overbevisning, og nå skal ånden ha sitt. Vi kaster anker ved en knøttliten øy, og skipes i land i vinglete gummibåter. På toppen av øya, i skyggen under noen trær, står to gylne statuer av en munk som for mange hundre år siden søkte ly her under en storm. Munken og hans følge var ved å omkomme av tørst, da munken etter intens bønn fant en ferskvannskilde – i havet! Følget overlevde, og kilden er her fremdeles. Vi tilbringer en stund her, noen i bønn.

Onkel Daend tenner røkelse. Rushtrafikken og fylkesskattesjefen i Oslo føles langt borte. Og når vi endelig får oss et bad på en øde paradisstrand en stund senere, føles dukkerten plutselig ikke så viktig lenger.

Dyp respekt for munken som fant vann – i havet...

Mellom slagene nyter vi livet i en oase av det slaget du strengt tatt bare finner i Thailand: Lavbygget luksus i strandkanten, lekkert dekorert i den moderne asiatiske byggestilen med utstrakt bruk av teak, bambus og glass. Vårt utvalgte, lille strandhotell heter Aava Resort, og ligger på Nadan Beach. Det er bygget og drevet av det finske ekteparet Atte Savisalo og Kati Hakkinen (etter turen hørte vi at de ble skilt, og at Kati driver stedet videre alene), som kom hit som backpackers for noen år siden – og forelsket seg fullstendig i stedet. Atte solgte seg ut av familiens firma i hjemlandet, og kjøpte tomten. I dag står det lille, lekre designhotellet ferdig, til glede for fremtidige turister fra Skandinavia. Og selvsagt for oss, som ruller oss rett ut av sengen og ut i svømmebassenget om morgenen.

Ro i sjelen

Dette er virkelig stedet for deg som ønsker fred og ro. Her finner du verken diskoteker, barer eller natteliv i mils omkrets. Du finner derimot en lekker, liten spa-avdeling som tilbyr massasje – og selvsagt finsk badstue.

Aava ligger ikke ved stranden, den ligger på den. Og riktignok bygges det på nabotomten, men ellers finner du nesten en mil med urørt drømmestrand i begge retninger. I havet svømmer den sjeldne rosa delfinen, som området faktisk er berømt for. At vi ikke får øye på den under vårt besøk, skyldes slett ikke at Onkel Daend ikke prøver: Selv grytidlige båtturer er uten resultat.

Foreløpig er Nakhom et nesten uberørt paradis. Riktignok ligger det en håndfull hoteller langs stranden, men det er langt mellom dem. Thailands turistmyndigheter setter nå mer fokus på denne delen av Thailand, men trolig tar det tid før turismen tar av. Aavas danske hotellsjef Jack Uhrenholt er også opptatt av at dette skjer gradvis, og i kontrollerte former:

– Selvsagt kommer det flere hoteller og restauranter langs Nadan Beach, men alle vi som bor her er enige om at vi skal prøve å bevare stedets opprinnelighet og ro. Derfor har vi gått sammen i et felles råd, hvor målet er å styre turismen i den retningen vi ønsker. Er det opp til oss, vil du aldri finne noe pulserende partyliv her. Det overlater vi trygt til Koh Samui og Phuket, sier han.

Helt ok med noen timer på ryggen (eller magen) på Aava Resort.

Inn i jungelen

Endelig er vi på vei mot reisens kanskje mest spennende mål: Jungelen. Vi har lagt Khanom bak oss, og slingrer av gårde i tett troperegn mot nasjonalparken Khao Sak.

Underveis stopper vi ved en idyll, helt i utkanten av jungelen. Her har driftige sjeler bygget en liten resort – hugget seg plass i den tette vegetasjonen. Det blomstrer i alle regnbuens farger, frodig og potent. Små stier binder de små utleiehyttene sammen; her kan du overnatte for en slikk og ingenting, om du reiser på lavbudsjett. Og så var det maten, da...

Vi spiser under bambustak, vegger finnes ikke. Regnet trommer ned på taket, men hva gjør vel det når rekken med thairetter bæres frem av lokale skjønnheter med senkede blikk? Maten er ganske enkelt fremragende! Det sies at du spiser best i Thailand i de enkle stedene. Gjerne fra en tralle på et marked, eller som her: På en enkel restaurant i utkanten av jungelen. Vi spiser til vi nesten ramler av trebenkene, og Singha-ølet smaker som nektar til det fantastiske måltidet. Som rundes av med uutgrunnelige blikk fra de lokale skjønnhetenes dådyrøyne.

Lokal skjønnhet under stråtaket i jungelregnet.

Her vil den kvinnelige leser bemerke at journalisten bør ta seg sammen, og våkne opp. Og det er faktisk ikke å vanskelig, når neste post på programmet er å la seg bli spist opp av fisk.

– Jeg har importert disse fiskene fra Japan, sier eieren stolt.

Vi befinner oss i en elv, omgitt av tett jungel. I flokk har vi prøvende plassert våre nakne føtter i en kulp, i påvente av angrepet fra de japanske fiskene.

– Au, så inn i h...! brøler en kollega fra Stockholm. Han trekker lynraskt til seg føttene og ser spørrende på eieren.

– Det tok meg flere måneder å trene dem opp. Nå vil jeg påstå at jeg har de beste massasjefiskene i hele Thailand, smiler han fornøyd.

For dette er nemlig en form for fotpleie: Små fisker med skarpe tenner spiser død hud på føttene dine, og jatakk: Jeg er glad jeg er ferdig med lunsjen. Du finner fenomenet over hele landet; små massasjesjapper med akvarier som du putter føttene oppi. Deretter trasker du avgårde med lyserøde og ny-myke barneføtter. I alle fall i teorien. Damene i følget elsker det, selv synes jeg bare det gjør forbasket vondt. Men hva vet vel egentlig en halvgammel journalist om kroppspleie?

Ut i skogen, opp i trærne

Vi forlater lite fristende fisker og friske fristerinner, og kjører videre i troperegnet. Det blir stadig lenger mellom hus og landsbyer, jungelen blir tettere. Det begynner å bli mørkt.

Etter flere timer langs snirklete veier når vi endelig målet: Khao Sok Nature Resort. Vi kommer fra den reneste luksus ved stranden i Khanom, og er godt vant. Selv ser jeg frem til en lang dusj, eller kanskje til og med et skumbad? Men hovmod står for fall. Vel fremme får vi utdelt en nøkkel som ser ut til å stamme fra sen middelalder, og en vennlig herre i khaki peker ut retningen til "rommet":

– Gå 300 meter i den retningen. Hold deg på stien, og tramp hardt i bakken når du går. Da skremmer du vekk eventuelle slanger... Du bor i det tredje høye treet på venstre hånd etter at stien deler seg. Ha en god natt!

Så jeg går 300 meter, og har aldri trampet så hardt i bakken noen sinne. Det finnes svært giftige slanger i dette området, og jeg har ingen ambisjoner om å møte noen av dem. I alle fall ikke i mørket, og med jungelvante Onkel Daend etterlatt i Khanom. Jeg finner den kryssende stien, og teller tre trær til venstre. Og der er den: Min trehytte i jungelen. Bokstavelig talt. For riktignok er hytta bygget av tre, men den befinner seg også i et tre. Nåja, i alle fall delvis. Jeg sleper kofferten opp trappene og låser meg inn mellom tretoppene. Et raskt overblikk viser at her finnes en seng, og... vel, en seng. Fulstendig innpakket i myggnetting. En vindskjev dør mot et tilstøtende rom ser dog løfterik ut, selv om forventningene til et skumbad begynner å svinne i takt med skumringslyset:

Lysbryteren finner jeg rett og slett ikke. Badet har rå treplanker på gulvet, og bølgeblikktak. Dusjen er en hul trestamme som kommer ned gjennom et hull i taket. På veggen er det festet en kran. Jeg kler av meg, stepper inn under den hule trestammen og skrur på kranen. Det er nesten utrolig hvor kaldt vannet kan bli i jungelen...

Mitt "hotellrom" i jungelen.

Elefantsafari

Jeg finner lysbryteren til slutt, og kaver meg gjennom myggnettingen og opp i sengen. Av gammel vane har jeg tatt med meg min trofaste laptop, for å sjekke mailen. Før jeg innser at jeg faktisk befinner meg i jungelen. Så jeg slukker lyset, og faller i søvn til en kakofoni av jungellyder.

Neste morgen skinner solen. Slangene holder seg unna på vei ned til resepsjonen, og det er ikke vanskelig å nyte de primitive omgivelsene: Det er jo derfor vi er her! Og snart er vi på vei til Win Elephant Trekking Khao Sok, definitivt turens høydepunkt. Selv har jeg aldri ridd på en elefant før, og oppdager raskt fascinasjonen ved det enorme, sindige dyret. For en transport gjennom jungelen!

Ved siden av elefantene løper oppasserne – hvert dyr har sin høyst personlige makker. Det sies at elefantene får tildelt sin oppasser når de er små, og at menneske og dyr tilbringer hele døgnet sammen. Når oppasseren går hjem om kvelden, følger elefanten med. Den blir en naturlig del av familien, med sitt eget vindu i huset hvor den kan stikke hodet inn. Ikke rart de er samkjørte, mann og dyr. En fantastisk opplevelse! Samtidig skal det sies at mange er skeptiske til denne formen for "dyreturisme", og jeg deler deres skepsis. Og for all del, selv om det fremstår som det reneste kjærlighetsforhold mellom elefant og oppasser, kan jeg jo aldri vite om elefanten plages av å ha meg på ryggen.

Om elefanten er like fornøyd som passasjerene? Antagelig ikke, og fryden til tross er følelsene blandet.

Jungelrafting

Etter elefantsafarien er det tid for en annen opplevelse: Rafting på små gummiflåter gjennom jungelen. Sok River er brun og snirklete, med enkelte mindre stryk. Over oss bøyer trekronene seg over elven og dekker for solen. Flåten styres av en lommekjent rormann, og vi legger oss i bunnen av flåten mens vi følger livet i trekronene. Rormannen peker:

– Der! En python!

Så seiler vi under den majestetiske slangen, som ligger sammenkrøllet rundt en gren og sover. Heldigvis. Litt lenger nede i elven støter vi på en varan, som stabber seg langs bredden. En mangroveslange henger ned over oss som moden frukt, og nok en gang setter vi pris på at den ikke er våken.

Khao Sok nasjonalpark er en del av et gigantisk område med urgammel regnskog (som er eldre enn Amazonas), der det fremdeles finnes ville tigre, elefanter, leoparder og mengder av andre eksotiske dyr. Khao Sok Nature Resort er kanskje ikke det beste alternativet

or småbarnsfamilier, men definitivt spennende og eksotisk! Mer informasjon finner du her: www.khaosoknatureresort.com

En verden under vann

Vi er på vei til den første menneskeskapte naturopplevelsen på vår reise i Thailand. Til gjengjeld snakker vi her om et inngrep i naturen med

enorme konsekvenser: Ratchaparapha-dammen, også den en del av Khao Sok nasjonalpark.

Den gigantiske demningen ble bygget på begynnelsen av 1980-tallet, da den thailandske regjering ønsket å bygge opp landets vannreserver. Flere stammer og tusenvis av mennesker ble flyttet fra sine hjem i jungelen for å gjøre plass til innsjøen som skulle skapes. Det samme ble tigre, elefanter, slanger, leoparder og alle andre ville dyr som hadde sitt habitat her.

Vi kjører longtail-båter på innsjøen, og betrakter det merkelige landskapet. Øyene vi ser er egentlig fjelltopper i jungelen, og inntrykket minner ikke så rent lite om Halong Bay i Vietnam med de soppformede konturene som stikker opp av vannet. Dypt under oss ligger landsbyene. Ingen av dem ble revet før fraflyttingen, og vi aner at inntrykket under vann må være vel så merkelig som over.

En del av stammefolkene valgte å bli igjen i området, og flere av disse driver i dag små overnattingsbedrifter rundt Ratchaparaphadammen. Vi setter kurs for en liten resort i en bortgjemt vik, hvor det virker som om tiden har stått stille. Bryggeanlegget er i primitiv plank, og rundt bryggene er det bygget en rekke små bambushytter med stråtak – for utleie, får vi senere høre. På innsiden av hver hytte ligger en madrass på gulvet, ellers er det temmelig spartansk.

Idet vi ankommer, ødelegger vi idyllen for et middelaldrende ektepar som plasker i sjøen foran en av de små hyttene. Vi hører dempet banning på tysk, og aner en second honeymoon – eller kanskje et rekreasjonsopphold etter at en eller begge har møtt veggen?

Alternativ hotellvert ved Ratchaparaphadammen.

Alternativ livsstil

Ved siden av det tyske ekteparet er vi de eneste besøkende. Vertskapet smyger seg nesten umerkelig rundt oss, når de da ikke sitter i en yoga-posisjon og kontemplerer over livets viderverdigheter. For dette er virkelig stedet for å fordype seg i egne tanker. Et billedgalleri på bambusveggen i "restauranten" forteller sitt: Her henger tidligere gjester utstilt på rad og rekke – og ikke minst i flokk. Svært få av dem er uten rastafletter, og samtlige herrer har langt hår og skjegg. Bildene kunne vært tatt på Goa, eller i San Fransisco i 1968.

Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor man søker seg hit. Det er langt utenfor allfarvei, og fullstendig uten forstyrrelser fra det moderne samfunnet vi ellers lever i. Dessverre har vi bare et par timer til rådighet, men vi rekker et svalende bad eller to i det grønne vannet. Og vi rekker å kjenne roen krype inn under huden og trekke skuldrene ned.

Hva sier du, Onkel Daend? Er det akkurat dette vi leter etter? Kanskje det. I alle fall som påfyll når vi trenger det som mest, på kalde vinterdager i Furet Værbitt.