En smak av paradiset

Mauritius er en smeltedigel av mennesker, kulturer og religioner. Dette reflekteres ikke minst i matveien, hvor du kan velge mellom indisk, fransk, kinesisk eller kreol – gjerne på én og samme restaurant. Peter og jeg klargjorde smaksløkene, smurte oss inn med faktor 50 og satte kursen for det vestindiske øyparadiset.

Det mauritiske kjøkken er influert av tre kontinenter, og gjenspeiler den etniske sammensetningen i øyas befolkning. Ofte finner du for eksempel indisk blandet med kinesisk i ett og samme måltid, som skaper spennende og originale smaksopplevelser. Verdenskjente kokker som Paul Bocuse, Alain Ducasse og brødrene Troisgros har satt spor etter seg i menyene her, og lokale chefer er kjent for virkelig å leke seg med de etniske puslespillbitene.

Men hva er egentlig smaken av paradiset? Finnes det én rett som kan representere kvintessensen av det mauritiske kjøkken?

– Det er egentlig helt umulig å svare på, sier Fabio de Poli.

Fabio er eier og chef på restauranten La Table de Château, en av de aller beste restaurantene på Mauritius. Vi har akkurat satt til livs en treretters lunsj som blåste barten av min gourmand-venn Peter, og som har hensatt oss begge i en kulinarisk ekstase.

Fabelaktige Fabio

– Jeg kom hit for 10 år siden, og har funnet min egen vei inn i det mauritiske kjøkken, sier Fabio.

Opprinnelig kommer han fra Venezia, med en pastry-chef til far. Men Fabio ble tidlig bitt av reisebasillen, og jobbet seg gjennom flere Michelin-restauranter i Europa før han endte opp på Mauritius via et gjesteopphold på Seychellene. Underveis leverte han også kulinariske lekkerbiskener til Lady Diana helt frem til hun døde.

– Du vet, Mauritius er jo en smeltedigel. Her kommer mattradisjonene fra tre forskjellige kontinenter, og det typisk mauritiske er nok rett og slett mangfoldet. Det er også styrken til det mauritiske kjøkken. Jeg elsker smaken og fargen av Mauritius! Her på restauranten prøver jeg å gjenskape retter og ingredienser som har gått i glemmeboken hos lokalbefolkningen, eller jeg prøver å ta i bruk råvarer som ingen har tenkt på å bruke i maten. Som for eksempel kokosnøtthjerte, forteller han.

Fabios geni ligger i bruken av lokale råvarer, men tilpasset retten mer enn tradisjonene. Han står som en god representant for det lekne og innovative i mauritisk gastronomi. Resultatet er så bra at du rett og slett er nødt til å legge turen innom La Table de Château om du befinner deg på Mauritius. Restauranten ligger i forbindelse med Le Château de Labourdonnais, som i seg selv er et besøk verd.

Fabelaktige Fabio di Poli på La Table de Château. Bak skimtes min gourmand-venn Peter, som gleder seg på en måte som Pavlov vill nikket vitende til.

Sukker og diabetes

Det første som slår deg når du kommer til Mauritius, er alle sukkerroene som fyller det meste av dyrket mark på den grønne øya. Her dyrkes det sukker så det monner – for eksport i ulike former, men også for eget konsum. Sukker er da også fremtredende i mye av maten og drikkevarene, og er mye av forklaringen på at hele 24 prosent av øyas befolkning etter sigende skal lide av diabetes.

Sukker i maten er én ting. Mesteparten av produksjonen går derimot til et helt annet nytelsesprodukt, nemlig rom. Den karibiske romen er nok mer kjent på våre breddegrader, men faktum er at det produseres aldeles utmerket rom også på Mauritius. Og vi er på vei til et av de nyeste og mest moderne av destilleriene, nemlig La Rhumerie de Chamarel.

Romfabrikken ligger sørvest på Mauritius, ved foten av øyas høyeste fjell Piton de la Petite Rivière Noire (828 meter over havet). Anlegget er vidunderlig vakkert, men åpenbart bygget for turisme. Romen, derimot, er genuin nok. Vi smaker oss gjennom et utvalg, med og uten smakstilsetninger og i ulike aldringsnivåer. Det skal bli vårt første møte med mauritisk rom, men det blir på ingen måte det siste. Her får vi romen "ren", det vil si uten oppblanding med ulike juicer, grenadin, cola, kokosmelk eller andre tilleggsprodukter, og oppdager at den står seg utmerket på egen kjøl – som aperitif, eller også i et konjakkglass med isbiter. Servert av en rødmende mauritisk sjarmbombe er opplevelsen vel verd å få med seg. Ekstra hyggelig og praktisk er det selvsagt med innleid bil med sjåfør fra det allesteds nærværende White Sand Tours på veien hjem.

Den rødmende sjarmbomben Vansessa serverer rom i alle varianter på La Rhumerie de Chamarel.

Medisinmannen i Port Louis

På hjemveien tar vi en avstikker til hovedstaden Port Louis for å besøke det berømte markedet i byen, men også for å ta turen innom den kjente urteboden der det visstnok skal finnes en kur mot det meste.

Det syder av liv i frukt- og grønnsaksmarkedet; kjøtt og fisk får være i fred for oss i dag – lukten er såpass fremtredende at det frister mer med det grønne og friske. Råvarene er fantastiske, modnet i en sol vi bare kan drømme om på våre breddegrader. Men altså, det var denne urteboden...

– Min herre, må jeg få be om deres alder? Over 50, ja? Akkurat. Da har vi en aldeles passende urt her, for hjelp til – ja, De skjønner kanskje...

Joda, vi skjønner. Her får vi hjelp til det meste, fra revmatisme eller overskudd av tarmgass til diabetes og altså impotens. Utvalget av urter er imponerende, og du skal langt ned på listen over sjeldne sykdommer før du ikke kan hjelpes i markedsboden i Port Louis.

– Fra Skandinavia, kanskje? Norge, ja? Jeg har mange kunder fra Norge. Flere av disse skriver til meg med bestillinger hjemmefra, og så sender jeg over hele verden. Er De sikker på at De ikke trenger noe for potensen? Ikke det, nei? Da sees vi kanskje om fem år. De vet hvor De finner meg!

Lett beskjemmet lusker vi videre, og angrer en smule på at vi ikke kjøpte litt av den urten som... nåja, det samme kan det egentlig være; det kan da vel ikke skade om man slipper en uskyldig liten fjert iblant?

– Fra Skandinavia, kanskje? Norge, ja? Jeg har mange kunder fra Norge. Flere av disse skriver til meg med bestillinger hjemmefra, og så sender jeg over hele verden. Er De sikker på at De ikke trenger noe for potensen? Ikke det, nei? Da sees vi kanskje om fem år. De vet hvor De finner meg!

Romantikk på stranden

Det er Valentinsdag, og Peter og jeg føler oss litt ille berørt. Etter anbefalinger har vi bestilt bord på restauranten Le Gout du Large, et par kilometer sydover langs kysten fra Grand Baie på nordsiden av Mauritius. Her har vi fått et tomannsbord på stranden, med levende lys på bordet og en fullmåne som lyser opp bølgene som slår dovent inn mot den hvite sanden. Det er romantisk så det holder, og rundt oss sitter par etter par og stirrer hverandre dypt inn i øynene. Peter og jeg bestiller hvert vårt store glass med rom før forretten, kremter litt og snakker om barske ting med stor motor.

Peter prøver å komme på noe mer å si om barske ting med stor motor, mens jeg foreviger vår romantiske date på stranden på selveste Valentinsdagen.

Forretten er Blue Marlin, selve drømmefangsten for ihuga sportsfiskere verden over. Her finner du den i rikt monn, ikke langt utenfor korallrevene som omgir hele Mauritius. Mauritierne finner den litt for tyggete og grov, men på Le Gout du Large smaker den fortreffelig med følge av et glass sør-afrikansk rosé.

Hovedrett og dessert er av samme utsøkte kvalitet, men overskygges fullstendig av at vertinnen og eieren slår seg ned ved vårt romantiske bord i sanden. Anabelle Jeannot er vakker som en sydhavsprinsesse, og tøffere enn de fleste. Med ett er samtalen dreiet fra barske ting med stor motor til Livet, Døden og Kjærligheten – som seg hør og bør på et sted og en kveld som dette.

– Jeg studerte i Quatar, og endte opp som ansatt i Quatar Airways, forteller Anabelle med sin myke, franske aksent.

Peter og jeg faller som fluer.

– Det var en tøff, men god skole. Der var det ingen slinger i valsen, og ikke lett å være kvinne. Herrebesøk var for eksempel en utenkelighet.

Vi nikker medfølende, stadig mer fortapt og forgapt. Også ikke herrebesøk, da gitt...

– Men jeg tjente gode penger, og da jeg kom hjem til Mauritius i 2012 ble jeg kontaktet av eierne av denne restauranten. De ville selge, orket ikke mer. Så jeg bestemte meg for å satse – det får briste eller bære, det viktigste er er at jeg er tilbake på Mauritius.

Anabelle satser utelukkende på lokale råvarer; her er ingenting frossent og opptint. Det betyr sjømat for det meste, og selvsagt friske og solmodne grønnsaker og frukt hver dag.

– Ikke som i Norge, kanskje? Der er det vel kaldt hele tiden, har jeg hørt. Det må være forferdelig. Si meg, er dere alltid triste, eller er dere glade også en gang i blant?

Spørsmålet vekker dype refleksjoner under månen, mens bølgene slår dovent inn over sanden – stadig nærmere, ettersom vannet flør. Snart når det nakne føtter under bordet. Vannet holder 32 grader. Joda, vi er da sannelig glade en gang iblant, også.

Anabelle Jeannot er vakker som en sydhavsprinsesse, og tøffere enn de fleste. Med ett er samtalen dreiet fra barske ting med stor motor til Livet, Døden og Kjærligheten – som seg hør og bør på et sted og en kveld som dette.

Smaken av paradiset

Et besøk på Mauritius er ikke komplett før du har begitt deg ut på det blå-blå havet med katamaran. Er du smart, legger du turen til en av de siste dagene av oppholdet, når huden har tilpasset seg den stekende solen. For ute på havet er du prisgitt UV-strålene, og det er liten hjelp i solseil og små flekker av skygge.

Visst er det herlig å snorkle ved revkanten, og følge "adidasfisk" og skillpadder mellom korallene. Og visst er det forfriskende med et glass iskald rom, servert av kaptein "Jack Sparrow" under solseilet på katamaranen.

For oss blir likevel høydepunktet strandhugget på en liten tropisk øy i havgapet. Mannskapet rigger til en grill ute i vannet, og aldri har pølser, rød snapper og en saftig kjøttbit smakt bedre! Vi inntar måltidet ved et plastbord på en halvmeters dyp, sittende på den myke sandbunnen. Vannet holder nesten 40 grader inne i den billedvakre bukta.

Og endelig finner vi smaken av paradiset!