Hvorfor kalles Oslo for Tigerstaden?

Vet du egentlig hvorfor Oslo kalles Tigerstaden? Sannheten er at alle kjenner uttrykket, men ingen jeg har truffet vet hvordan hovedstaden fikk sitt kallenavn. Vel, jeg skal ikke være kjepphøy; det visste ikke jeg heller. Så jeg bestemte meg for å finne det ut...

Dette skjedde for lenge siden – faktisk helt tilbake til midten av 80-tallet: Av en eller annen grunn fikk jeg det plutselig for meg at jeg skulle spørre journalisten jeg delte kontor med dengang om hun visste hvorfor Oslo ble kalt Tigerstaden. Jeg mener, dama var samboer med en av hovedstadens eldre, profilerte skuespillere (neida, av åpenbare grunner snakker jeg ikke om Per Aabel), og i tillegg en kultivert Frognerfrue i moden alder som trolig kalte byen Kristiania i smug.

Men nei. Min kollega hadde ikke peiling, viste det seg. Hun gjettet på en revytekst fra Edderkoppen, og mente hun hadde hørt noe om at det kunne stemme. Men sikker var hun slett ikke.

Så jeg banket på dørene i resten av redaksjonen (dette var før kontorlandskapets tid), og stilte det samme spørsmålet til alle: Hvorfor kalles Oslo for Tigerstaden? Vi hadde noen av de gamle storhetene i redaksjonen dengang – skribenter med sølv i både hår og penn, som ble lest og beundret av et par hundre tusen, hver eneste uke. Tigerstaden? Jo, nå skal du høre, unge mann. Det er jo... er det ikke...? Vel, det er vel en revytekst, er det ikke? Var det Einar Rose, eller Lalla Carlsen? Du sier noe, gutt...

Sannheten var at de ikke hadde peiling. Noen telefoner senere, til venner og bekjente, viste at absolutt ingen i min omgangskrets hadde den ringeste snøring på hvorfor de kalte sin egen by for Tigerstaden. Så rart, tenkte jeg, at vi er så familiære med begrepet – og ikke aner hvorfor vi bruker det.

Men jeg hadde ikke tenkt å gi opp mitt lille forsøk på å se ut som en gravende journalist (dette var før noen hadde hørt om internett). Så jeg gjorde det eneste fornuftige: Jeg ringte Oslos ordfører. Han måtte da for fanker'n vite det!

Oslos ordfører på den tid var den legendariske Albert Nordengen – selve landsfaderen i hovedstadsmålestokk. Man sto nesten i rett når man ringte ham.

– Tigerstaden? sa Albert.

– Jo, nå skal du høre. Det kommer jo fra... ja, hvor kommer det nå fra igjen? Var det fra en revytekst, da? Ernst Rolf, kanskje? Det var et veldig interessant spørsmål, unge mann. De vet det ikke, sier De? Nåvel.

Her la Albert fra seg telefonrøret, og jeg hørte ham rope til sin sekretær. Tigerstaden, altså? Usikker mumling på ordførerkontoret. Men nei... Byens ordfører hadde ikke peiling. Faktisk ante ingen i Oslo Rådhus hvorfor byen ble kalt Tigerstaden.

– Ring Mentz Schulerud, sa Albert.

– Om noen vet det, så er det han!

Så jeg ringte Mentz Schulerud. For deg som ikke har hørt om fyren, kan jeg fortelle at den nå avdøde kulturpersonligheten var bror av Anne-Cath Vestly (of Knerten fame). Han var også faren til Ingrid Schulerud – og dermed Jens Stoltenbergs svigerfar. På CV'n til Mentz sto det blant mye annet teatersjef ved Oslo Nye Teater og redaktør for det litterære tidsskriftet Vinduet. Han var styreleder i Norsk Teaterlederforening, Kunstnerforeningen, Riksmålsvernet og Logens venner, og hadde også verv i Riksmålsforbundet og Det Norske Studentersamfund. Han var ridder av St. Olavs Orden, og mottok St. Hallvard-medaljen. Men aller viktigst i denne sammenheng: Han ble tildelt æresprisen «Bypatrioten» av Oslo Byes Vel.

Skjønner? Det ikke Mentz Schulerud visste om Oslo, var rett og slett ikke verd å vite. Eller...?

– Tigerstaden? sa Mentz Schulerud. Han hørtes litt ut som en ivrig gnager når han snakket, den gamle hedersmannen – bless him.

– Det var veldig interessant, unge mann. For De er vel ung, De høres i alle fall ung ut? Nåvel – Tigerstaden, altså... Meget interessant, det må jeg si. Svært interessant. Mine tanker går til revyscenen, det må jeg si, ja de går umiddelbart til scenen. Men det er besynderlig... Ja, altså – la meg undersøke dette, og ringe Dem tilbake.

To timer senere ringte telefonen. Det var Mentz Schulerud, som omsider hadde funnet ut hvorfor Oslo blir kalt Tigerstaden. Og svaret var slett ikke at det stammer fra en gammel revytekst.

På dette tidspunktet har du som leser dette forlengst innsett at heller ikke du har peiling – bare innrøm det! I alle år siden har jeg latt det gå sport i å spørre folk om de vet hvorfor, og til dags dato har jeg aldri støtt på noen som som har visst svaret.

Så her kommer det: Uttrykket Tigerstaden stammer slett ikke fra en revytekst, som alle trodde. Det stammer derimot fra et dikt av ingen ringere enn Bjørnstierne Bjørnson: Siste sang (senere omdøpt til Godt mod), fra diktsamlingen Digte og sange fra 1870. I diktet skildres en kamp mellom en landsens hest og en tiger (symbol på storbyen). I en artikkel i Morgenbladet i 1889 sies det at Bjørnson "utslynger hånende ord mot Christiania, denne kolde by, som han tidligere har kaldt Tigerstaden».

Noe å huske på, neste gang du går av toget på Oslo S og møter den store bronsetigeren ved inngangen til Karl Johan. For min del tar jeg meg den frihet å rappe denne fra gamle Bjørnstierne, i den gode tro at opphavsretten er borte etter 147 år:

Godt mod

Jeg sender disse sange hen på venners bøn til kvinner, mænd i Nordens trenne lande. (At Finlands folk blant dem er med på sangen under Nørreled må jeg med tak jo sanne.) Jeg sender dem – og ser det nu: de fleste har ej, hvad min hu har stærkest følt og båret; lidt er for flygtigt, lidt for kort, lidt har på lagret dampet bort, lidt er for ungt af året. Jeg levde mere end jeg sang; jog tanker, harm og jubel slang omkring mig, hvor jeg gæsted; at være, hvor det netop galdt, det var mig næsten mer end alt, som ved min pen blev fæstet. Alt sant og stærkt har vokse-sted og kanske også evighed, om sværten ej det fanger, og han, som tænker mindst derpå, men tør i livets slingring stå, blir bedste folke-sanger. - Jeg hørte engang om en fest i Spanien; en landsens hest blev sluppen ind i ringen; dernæst en tiger af sit bur; - den gik en stund omkring på lur, så la' den sig på bringen. Og folket klapped, jubled, lo, da tigern sprang og hesten slog, men fik dog ej se blodet; ti tigern tumled att og bag for hestens landlig-plumpe slag og lå en stund på hodet. Da hujed, hidsed alle mand og kvinner med; balkonens rand de heldte sig udover. De skreg, de tirred tigerns mod, de vilde alle have blod, - og atter frem den vover. – Og folket jubled, klapped, lo, da tigern sprang og hesten slog; – men blod de fik ej skue; ti lykken havde hesten kær, og tigern kom den ikke nær, men spæntes i en bue. Hvem vant tilslut, det ved jeg ej; ti denne landsens hest er jeg, og kampen har ej ende; men byen, hvor den foregår, og dette klap og jubel får, den tør du kanske kenne! Jeg kæmper helt foruden had; det, som jeg elsker, gør mig glad, skønt varm og vred tillige. Det er mit blod, min sjæl, der går i hver en linje, som jeg slår, og derfor går den lige. Men som jeg står her nu idag, jeg har ej hævn, jeg har ej nag mod nogen mand på jorden, - giv så igen lidt hjærtelag til den, som bare mente sag og elsker hele Norden! - Selv går jeg på min sanger-vej med ærefrygt først ind til dig, du største ånd i Norden, som vred, profetisk varsled gry bag Nordens tunge morgen-sky, der skalv i lyn og torden; men siden blid bag hav og held af sagas og af troens væld på bondens sæd har spillet; - nu sne-fjæld-hvid på nitti år af tidens strøm tilbage får dit eget høje billed. Til dig så, i hvis sanger-vår "de tusen sjøers" Finland står og vemods-mægtig toner. Vor stammes ånd i evig sus går grænse-vagt i sangens brus mod Østens millioner. Men står jeg i vor egen gård, et stjærne-billed øjet slår med alt sit rige under. Det lyser: Henrik Vergeland ud over Norges blege land i minnets klare stunder.

-------

For Nordens unge nutids-folk er disse tre den største tolk, som alt mit liv skal prise; ti under deres tanke-kreds jeg nynner modig og tilfreds på Nordens fremtids-vise.